Behaviorisme
Behaviorisme er en gren innenfor psykologi etablert tidlig på 1900-tallet av John B. Watson. Innenfor denne retningen er det menneskers eller dyrs adferd som studeres, og det er mye fokus på hvorfor adferd bør studeres på bestemte måter.(wikipedia)
Når behaviorismen ble grunnlagt fokuserte den mye på metode. Dette fordi John B- Watson var uenig i den bestående oppfattelsen av psykologien på 1800-tallet. Den dominerte tanken på den tid var at psykologiens tema skulle være sjelelige fenomener, som skulle studeres gjennom iakttakelse av egen psyke, introspeksjon.(snl.no) Behavioristene kritiserte introspeksjon fordi den var ansett for å ha åpenbare begrensninger, være uvitenskapelig og for å gi verdiløse resultater. I tillegg kunne man ikke studere barns og dyrs sinn siden disse ikke kunne dele sin egen bevissthet.
Watson så for seg en psykologisk vitenskap som ikke gikk på det indre i mennesket, men det stikk motsatte. Han formulerte det slik selv:
”Why don’t we make what we can observe the real field of psychology? Let us limit ourselves to things that can be observed, and formulate laws concerning only those things” (Watson, 1924 i Svartdal, 1997, s.84)
Metoden skulle være empirisk, objektiv og naturvitenskapelig. (Green Christopher D.)
”Albert og rotta” er et av Watsons mest kjente eksperiment. Undersøkelsen handler om lille Albert som en leker uskyldig med en hvit rotte. En gang Albert leker med rotta blir det uløst en stygg lyd, en ubetinget stimulus. Da begynner Albert å gråte som en ubetinget respons. Albert blir redd for rotta og andre pelsdyr, noe som kalles en stimulusgeneralisering. På en slik måte kan man skape adferd, noe som inngår i teorien.
Russiske Ivan Pavlovs studier utgjorde også mye av teoriens grunnlag. Pavlov studerte hvordan en hund produserte spytt som resultat av ytre påvirkning som lys, lyd og annet stimulus. Hver gang Pavlov ringte med en bjelle fikk hunden mat. Dette resulterte i at hunden forbandt lyden med mat og begynte å produsere spytt bare ved å høre bjella. Her fant Ivan Pavlov en sammenheng mellom ytre stimuli og respons, kalt klassisk betingning.
Frederic Skinner skiller mellom positive og negative forsterkere, når han studerte hvordan adferd formes av konsekvensene adferden får. Med tanke på barneoppdragelse kan man overføre denne teorien til individnivå. Belønning for gode karakterer er en positiv forsterker, mens å holde tilbake goder om dårlig oppførsel på skolen er en negativ forsterker. Slik kan man forme barns adferd behavioristisk. (Aschehoug, Fokus)
Rent avslutningsmessig for å oppsummere hva en behaviorist er, kan man si at det er en psykologisk teoretiker som krever adferdsmessig bevis. For en slik person er det ingen forskjell mellom to sinnstilstander med mindre det er en demonstrerbar forkskjell i oppførselen ved hvert stadium(http://plato.stanford.edu/). Man har i dag gått litt bort fra denne typen forskning og mer tilbake til introspeksjon, noe jeg synes er helt greit. Mennesker er individuelle, men jeg tror vi er mer like enn forskjellige, og at vi kjenner andre på oss selv. Derfor tror jeg vi kan ved selviakttakelse lære om andre mennesker.
