Behaviorisme

Behaviorisme er en gren innenfor psykologi etablert tidlig på 1900-tallet av John B. Watson. Innenfor denne retningen er det menneskers eller dyrs adferd som studeres, og det er mye fokus på hvorfor adferd bør studeres på bestemte måter.(wikipedia)

Når behaviorismen ble grunnlagt fokuserte den mye på metode. Dette fordi John B- Watson var uenig i den bestående oppfattelsen av psykologien på 1800-tallet. Den dominerte tanken på den tid var at psykologiens tema skulle være sjelelige fenomener, som skulle studeres gjennom iakttakelse av egen psyke, introspeksjon.(snl.no) Behavioristene kritiserte introspeksjon fordi den var ansett for å ha åpenbare begrensninger, være uvitenskapelig og for å gi verdiløse resultater. I tillegg kunne man ikke studere barns og dyrs sinn siden disse ikke kunne dele sin egen bevissthet.

Watson så for seg en psykologisk vitenskap som ikke gikk på det indre i mennesket, men det stikk motsatte. Han formulerte det slik selv:

”Why don’t we make what we can observe the real field of psychology? Let us limit ourselves to things that can be observed, and formulate laws concerning only those things” (Watson, 1924 i Svartdal, 1997, s.84)

Metoden skulle være empirisk, objektiv og naturvitenskapelig. (Green Christopher D.)

”Albert og rotta” er et av Watsons mest kjente eksperiment. Undersøkelsen handler om lille Albert som en leker uskyldig med en hvit rotte. En gang Albert leker med rotta blir det uløst en stygg lyd, en ubetinget stimulus. Da begynner Albert å gråte som en ubetinget respons. Albert blir redd for rotta og andre pelsdyr, noe som kalles en stimulusgeneralisering. På en slik måte kan man skape adferd, noe som inngår i teorien.

Russiske Ivan Pavlovs studier utgjorde også mye av teoriens grunnlag. Pavlov studerte hvordan en hund produserte spytt som resultat av ytre påvirkning som lys, lyd og annet stimulus. Hver gang Pavlov ringte med en bjelle fikk hunden mat. Dette resulterte i at hunden forbandt lyden med mat og begynte å produsere spytt bare ved å høre bjella. Her fant Ivan Pavlov en sammenheng mellom ytre stimuli og respons, kalt klassisk betingning.

Frederic Skinner skiller mellom positive og negative forsterkere, når han studerte hvordan adferd formes av konsekvensene adferden får. Med tanke på barneoppdragelse kan man overføre denne teorien til individnivå. Belønning for gode karakterer er en positiv forsterker, mens å holde tilbake goder om dårlig oppførsel på skolen er en negativ forsterker. Slik kan man forme barns adferd behavioristisk. (Aschehoug, Fokus)

Rent avslutningsmessig for å oppsummere hva en behaviorist er, kan man si at det er en psykologisk teoretiker som krever adferdsmessig bevis. For en slik person er det ingen forskjell mellom to sinnstilstander med mindre det er en demonstrerbar forkskjell i oppførselen ved hvert stadium(http://plato.stanford.edu/). Man har i dag gått litt bort fra denne typen forskning og mer tilbake til introspeksjon, noe jeg synes er helt greit. Mennesker er individuelle, men jeg tror vi er mer like enn forskjellige, og at vi kjenner andre på oss selv. Derfor tror jeg vi kan ved selviakttakelse lære om andre mennesker.

Det gode liv

Hva er det gode liv? Som på de fleste andre spørsmål har vi forskjellige meninger, og dette er intet unntak. Verdier og kulturell bakgrunn vil alltid være en forutsetning for hver enkelts oppfatning av ”det gode liv”, og i vår vide verden vil jeg tro det finnes uendelig av definisjoner. Min teori er at folk flest i vesten mener penger i banken og ei hytte ved havet resulterer i lykke, mens folkeslag som lever isolert og primitivt når toppen av lykke når de samles for å synge sanger ved bålet om kveldene. Det gode liv kan være så mangt.

Lille Zara på syv år flykter med familien sin fra krig og elendighet. Hun har levd i frykt hele sitt liv før hun havner i Norge der hun får bo i en varm leilighet, og får sove trygt i sin egen seng hver natt. Zara tenker at dette er det gode liv. Jeg kjenner ikke mange nordmenn som priser seg lykkelige over at de får lov til å gå og legge seg. Ulikhetene i opplevelsen av ”det gode liv” skyldes blant annet bosted, levesett og inntekt. Man ser i dette eksemplet at alle mennesker har sin egen oppfattning av et godt liv, og det er som regel basert på hvilke forventninger til livet man hadde fra før. Dette betyr at det er ikke gitt at en mangemillionær er lykkeligere enn en trubadur.

Hvis man skal se på forholdene i Norge så vet man jo at de aller fleste lever ganske godt. Det vil si at for nordmenn, som er vant til en høy levestandard, så skal det litt til for at de føler at de lever det virkelige ”gode liv”. Kan det være slik at vi i vesten kun føler oss tilfreds etter vi har mottatt en stor lønnslipp? I så fall må man nesten kunne gå ut i fra at urbefolkningen er knusende fornøyd så lenge de får se solen stå opp.

Ingenting er vel mer nyansert er definisjonen på et godt liv. Jeg vil likevel påstå at det er noen felles krav som må tilfredsstilles for at et hvert menneske skal nå toppen av lykke. Abraham Maslows behovspyramide beskriver fem trinn som viser menneskelige behov, der de øverste behovene ikke kan fokuseres på før de nederste blir tilfredsstilt. Fysiologiske behov, nemlig mat og drikke, i tillegg til behov for trygghet er altså helt essensielle for at et menneske skal kunne ha det godt. Både en aksjemegler og en aboriginer kan ikke bli lykkelig uten de to nederste trinnene er oppfylt. Dette argumenterer for at det gode liv kan defineres noe, at det må leves innefor noen rammer, nemlig at man må kunne bli mett i magen og føle seg trygg for å kunne leve "det gode liv".

Videre opp på pyramiden kommer behov som man tilfredsstiller på mer individuelle måter. For eksempel behov for selvrealisering, som kan oppfylles på uendelig mange måter, og viser at det ikke finnes noen standard for ”det gode liv”. Jeg tror mange urfolk, etniske og nasjonale minoriteter peiler seg inn på en annen retning enn oss når de skal beskrive det gode liv, og selvrealisering. Det er stor sannsynlighet for at de ikke har det samme forholdet til ting og status, som mange i vesten har. Urfolk som har vokst opp i et miljø der alt deles, får ikke samme tilknytning til eierskap som majoritetsgrupper har, og de setter kanskje mer pris på samhold, kunnskap og humor. For urfolk kan det å få leve i pakt med naturen, som forfedrene gjorde, være deres oppfattning av det gode liv og selvrealisering. At man opplever at innholdet i "det gode liv" er forskjellig, ligger i at mennesker som tilhører ulike kulturer har ulike verdier.

Verdiene i vesten er dreid mye mot det materialistiske. Det er kanskje urettferdig av meg og si at vi i vesten er noen kyniske materialister, men det ligger vel noe i den myten? Det kan vel ikke være at gjennomsnittet av nordmenn kun kan bli fornøyd av mer penger? Statistisk sentralbyrå (ssb.no) gjorde en spørreundersøkelse der de skulle finne ut noe om nordmenns syn på det gode liv. 60 % svarte at livet kunne vært bedre, der tid og penger utgjorde hva de savnet mest.Tid og penger er ofte en faktor som spiller inn når en skal realisere seg selv. Dette viser at man ofte sammenlikner ”det gode liv” med å kunne realisere seg selv, det som befinner seg på toppen av Mazlows behovspyramide.

For Aristoteles var "det gode liv", et liv hvor vi kan utvikle oss og hvor vi kan få brukt evner og talenter (Historie og filosofi 2). Dette viser at Aristoteles mente at man må realisere seg selv for å leve det gode liv.På lik linje med Aristoteles tror jeg at det å realisere seg selv, og dermed også ha dekt alle behovene i Mazlows behovspyramide, er knyttet tett opp mot følelsen av at man lever ”det gode liv”. Og det finnes vel ikke noe mer subjektivt enn hvordan man skal realisere seg selv. Hver enkelt definerer det gode liv på bakgrunn av erfaringer og forventninger, og derfor kan man ikke komme med en endelig definisjon på det gode liv. Jeg tror kun man kan være enig om en ting, og det er at alle vil leve ”det gode liv”.

Min egen blogg

"Society exists only as a mental concept; in the real world there are only individuals."
- Oscar Wilde

Jeg vet ikke helt.